Children At Risk Foundation

BarnasdagBrasil(2)1

En reiseskildring fra vår samarbspartner
Children At Risk Foudation

Forfatter: Tarje I. Wanvik

TEVAS har støttet Children At Risk Foundation over lengre tid, og er glad for å kunne gi våre kunder og kontakter et innblikk i prosjektene som organisasjonen driver i Sao Paulo. Her kommer et reisebrev fra dem:

 

Klassereiser i Monsterbyen

På flyet hjem blir det tid til litt refleksjon. Det er hardt å være norsk i dette spennet mellom utilslørt rikdom og utarmende fattigdom i Sao Paulo. Tarje Wanvik i Children At Risk vært i Brasil.
Det er sent på kvelden i et av Sao Paulos mer fasjonable strøk. En liten gjeng nordmenn fra en liten hjelpeorganisasjon skal vises ”det levelige livet i denne stygge byen” i følge vår vert. Vi skal på skybar, tre fire klassereiser over byens gater og barna som bor der.

Men det er kø utenfor inngangen. Vi tenker at dette er ikke verdt en halv time i kø, og det tenker vertskapet vårt også. Han er utflyttet norsk næringsdrivende som har tilbudt seg å vise oss rundt siden vi er ukjent med denne delen av gigantbyen. Han ruller ned det skuddsikre sidevinduet sitt og kaller på dørvertinnen. For det er det hun er. Blant byens velbeslåtte og veloppdragne trengs ingen bredskuldrete aper for å markere grensen mellom hvem som er inne og hvem som er utenfor. Blikk og lavmælte ord utveksles i fortrolighet, og vips, så kommer en sjef for ett eller annet og viser oss inn forbi køen av feststemte, velkledde og rike unge menn og kvinner. Vår vert smiler bredt og verdensvant og holder heisdøren åpen for oss.

Selv om utestedet på Sao Paulos tak kunne vært plassert hvor som helst i en hvilken som helst europeisk storby, så får jeg heldigvis en følelse av å være deltakende observatør der jeg går mellom coctailglass og stiletthæler, og jeg tenker tilbake på samme morgen, da vi ramlet ut av minibussen midt inni Sao Paulos fattigste favela – Sitio Joaninha.

Møter i slummen

Her har tiden stått stille i snart 30 år. Favelaen ble etablert i randsonen av en av byens største søppelfyllinger, og de som bosatte seg der, livnærte seg av det de fant i restene av byens overskudd. Fyllingen var på størrelse med 300 fotballbaner. Skurene de bor i er de samme som den gang, men søppelfyllingen er dekket over med noen kubikkilometer med jord. Ute av syne, ute av sinn, men under det hele siver metangass opp og forgifter alt og alle.

Vi inviteres inn hvor hen vi går. Gregory Smith, grunnleggeren av den lille men effektive bistandsorganisasjonen Children At Risk Foundation (CARF), kjenner alle, og allerede etter et par famlende skritt i skitt og søle forstår jeg at dette blir en lang tur. Alle skal ha en bit av ham, alle skal stoppe ham og fortelle hva de har fått til siden sist, og hvor glad de er for at ungene deres får gå på senteret som organisasjonen har etablert midt blant skur og rennesteiner.

Gregory Smith fra Os utenfor Bergen var mannen som i 1992 solgte alt han eide og dro til Sao Paulo for å arbeide blant gatebarn. I dag, 17 år senere, har han utviklet et omfattende forebyggende program for slumbarn for å skape alternative fremtidsmuligheter for unger som ellers ville stått i fare for å havne på gaten.

Fra gatebarn til forbilder

Det er sterkt å oppleve Gregory Smith og den respekt han mottar i lokalsamfunnet, men det er enda sterkere å observere ungdommene fra prosjektets tidlige fase, tidligere gatebarn som nå er ledere og viktige rollemodeller for favelaens barn og voksne. I møte med barna er de varme, nære, oppmerksomme og kule på én og samme tid. Hvordan får de det til, tenker jeg, og kjenner jeg er misunnelig på roen og tilforlateligheten de er tilstede på i dette gjørmehullet.

En av dem, Gerson, er 25 år, og har hanekam, tatovering i skallen, enorme hvite sylindre i ørene og et filmkamera konstant tilgjengelig. Han dokumenterer besøket vårt, og det meste av aktivitetene som ungdommene leder ved CARFs ulike sentre. Her får barn fra favelaene muligheten til å lære seg teater, gitarferdigheter, capoeira, afrobreak, fotball, ernæring og matlaging, maling, og mange andre kreative uttrykk for ungenes iver etter å komme seg ut av hverdagens tristesse.

En ung jente kommer bort til Gerson. Hun er tydeligvis et av barna som kommer til senteret etter skoletid. Han ser på henne, gir henne en varm klem og lytter oppmerksomt til det hun forteller. Så går de side om side nedover gaten og prater som likeverdige; han som har skapt sin egen framtid med bidrag fra Norge, og hun som vil gå samme vei.

Et fristed drevet av ungdommer – for barn

Sentrene som Children At Risk har etablert her er en fristed for disse barna. Midt i favelaen har tidligere gatebarn og favelaungdom med hjelp fra norske bidragsytere bygget opp innholdsrike fristeder for slumbarna, hvor alle aktivitetene ledes av ungdommer som Gerson. Her mottas vi som gode venner, og vi blir vitne til masse ungdommelig entusiasme og ståpåvilje.

At ungdommene selv er i ferd med å overta mer og mer av driften er en ny situasjon, og vi får delta i ungdommenes egne diskusjoner og hvordan dette skal realiseres i praksis. Gregory Smith er i ferd med å trekke seg tilbake, og hele organisasjonen arbeider utrettelig for å lage en organisasjon som skal videreføre engasjementet hans. Litt av hemmeligheten ligger i å la ungdommene selv prege og drive mesteparten av arbeidet, og samtalene og diskusjonene vi har befester inntrykket av at disse unge menneskene har svært gode forutsetninger for å skape soliditet og bærekraft for arbeidet i tiden som kommer.

Organisasjonen vokser

Nå er de i ferd med å etablere nye sentre i andre områder. Ett nytt senter står allerede ferdig, et feriesenter for barna er under bygging ved kysten, og et omfattende kommunikasjonssenter er snart ferdig til bruk. Her skal ungene få lære seg radioproduksjon, grafisk design og journalistikk, og de kan få tilgang til studio og spille inn sine musikkproduksjoner. Her kan også andre band fra inn- og utland låne de flotte studiofasilitetene.

Alt dette er finansiert fra Children At Risk i Norge, utelukkende ved hjelp av private sponsorer, givere og frivillige. Møysommelig arbeid gjennom 17 år har båret frukter, og organisasjonen er nå i ferd med å modnes. Også de lokale utdanningsmyndighetene har fått øynene opp for tilbudet Children At Risk gir, og de ønsker sterkt å inngå samarbeid i kjølvannet av regjeringens program for å øke antall undervisningstimer og skoleaktiviteter.

Det er en tydelig stolt gjeng med sponsorer og frivillige som forlater senteret etter en uke, vel vitende om at arbeidet er i hendene på svært kompetente unge mennesker.

Etterord

På flyet hjem blir det tid til litt refleksjon. Det er hardt å være norsk i dette spennet mellom utilslørt rikdom og utarmende fattigdom i Sao Paulo. I sinn og skinn hører vi hjemme i tolvte etasje, høyt hevet over byens larm og nakne realiteter. Men hjertet higer etter å omfavnes av varme, livsglade mennesker i skyggen av skyskraperne.  Mennesker som ikke har stort, men som med hjelp fra Children At Risk har skapt seg sine egen oaser – steder hvor hverdagens slit viker plassen for overskudd, samhold, lek, vekst og læring.

 

Er du interessert i mer informasjon om Children At Risk Foundation og det arbeidet vi driver, besøk oss på www.carf.no, eller ta kontakt på info@carf.no